Det var en gang en forkjølet liten pike. Hun hostet og nøs hele natten, og på morgenen hadde hun feber.
- Hun må bli hjemme fra barnehagen, sa mammaen. Mammaen ble hjemme sammen med henne, siden pappaen skulle i et (enda) viktigere møte.
Den lille piken satt på fanget til mammaen og så på tv.
- Jeg vil (host) ha godteri (nys), sa den lille piken.
Men mammaen visste godt at godteri skal man bare spise på lørdager. Men så er det jo lov med litt ekstra godt når man er hjemme og er syk.
- Kanskje du vil ha litt rosiner? sa mammaen.
Det ville den lille piken, og hun satt i sofaen og spiste rosiner og hostet og nøs.
Så gikk mammaen ned i kjelleren med noe som skulle settes på plass (sånt gjør stadig mammaer), og da hørte hun den lille piken rope:
- Nesen min! Nesen min!
Mammaen løp opp og så at den lille piken holdt seg på nesen og så veldig ulykkelig ut.
- Posin i nesen min, sa hun. Og hostet.
Mammaen tenkte at hun nyser jo hele tiden, den kommer nok snart ut igjen. Og tiden gikk. Og den lille piken hostet. Og hostet. Og hostet. Og klagde over posinen i nesen.
Så mammaen prøvde å blåse ut rosinen. Og hun lot piken lukte på pepperbøssen i håp om et stort nys.
Men piken bare hostet.
Da ringte mammaen legen, som sa at de nok burde dra på legevakten. Mammaen kledde godt på den lille piken, og så dro de. På legevakten var det mange som var syke, så de måtte sitte og vente ganske lenge. Den lille, syke piken var trøtt, og sovnet i vognen sin.
Etter å ha ventet (nokså) langt om lenge, ble det deres tur, og de gikk inn til sykepleieren. Den lille piken bråvåknet og - NØS. Og ut kom rosinen!
Og alle ble glade! Mammaen ble glad fordi de kunne gå hjem, sykepleieren ble glad fordi det ble litt mindre kø, og den lille piken ble glad fordi hun kunne legge seg ned og sovne igjen.
Og moralen er: Når syke barn ønsker godteri, skal man aldri gi dem rosiner istedet.
